El Tchet eyet l’ Garlot.
Dins no gurnî gn aveut on tchat[1],
K’ nos avéns sorlomé Minete,
Ki vleut stronner sk’ å dierin rat,
A pus d’ onk il aveut, pårlé a leu barete !
Les rats nd avént leu soû[2] !
Foice k’ il avént peu do maroû !
I n’ mindjént k’ a mitan ! setchs come des antomeyes !
On djoû k’ el tchet, marcådeut s’ boune ameye,
Les rats tertos eshonne, volnut fé on complot,
Po waitî d’ ès disfé d' minete,
Et lyi fote ça a s’ guete !
On rat bridé leu tchîf, leu mosse å prumî mot :
« K' on doet åtoû di s’ cô, aloyî on garlot,
« Insi k’ on l’ etindreut, cwand i freut co s’ tournêye !
« Po rade peter a gaeyes, tertos dins leu trawêyes.
Ç’ plan la esteut l’ pus bea,
Po leu spårgnî leu pea !
L’ grand tchén c’ esteut d’ aler avou ’ne ficele,
A s’ cô loyî l’ garlot !
Onk djheut : mi, nén si sot !
L’ ôte ès muchive, peu k’ on n’ l' apele !
On troejhinme n’ oizeut nén aprotchî di s’ mashele[3] !
Il ont leyî tot seu l’ rat bridé,
E rmoussant dins leu trô, avou rén d’ decidé.